Ove Henrik Pettersen

23.01.1929 - 16.06.2017

Om faren vår

  De som har levd fra 20- tallet til nå, har sett mye. Før krigen var det harde kår for mange. Dere fikk med dere en hukommelse om at hvis man ikke fikk potetene i jorda, så ble det lite mat til vinteren. Litt som Hamsun har beskrevet strevet til Isak i «Markens grøde». Det fantes ingen døgnåpne storkiosker der man kunne kjøpe det man måtte trenge, og det var lite penger å kjøpe for. Det fantes også et strengt hierarki i bygda der det i hvert fall for noen var slik at selve menneskeverdet var knyttet opp mot tjukkelsen på lommeboka, og der det var viktig å opprettholde denne forskjellen og å holde folk nede. Det var også faste rammer for hva en mann måtte kunne gjøre. En av dem var å kunne forsørge seg og sin familie, og kona skulle helst være hjemme. Hvis man ikke greide det, var man «ittno tel kær». Men far har også fortalt om en frihet dere hadde der i Nergreina eller Kjærkjekressen ved Flisa i Solør. Jeg husker for øvrig da jeg første gang så navnet Kirkekretsen skrevet på et kart, så kunne jeg ikke helt forstå at det var det samme som Kjærkjekressen. Det var det det het hjemme hos oss. Der kunne du og storebroren din, ‘n Ragnar, eller han Bernt eller andre gutter i omegnen være ute hele dagen sommer som vinter når dere ikke pliktskyldigst måtte på «skula». Dere fiska i åa, og fanga gjedde med snare. Dere spilte fotball, dere drev med gymnastikk, dere gikk på skøyter på Glomma, og dere hoppa på ski. I tillegg har du fortalt om mange kvelder i huset i Nergreina med musikk og sang. Farfar og dere fire ungene spilte hver sine instrumenter og farmor sang. Dette ble dine arenaer, idretten og musikken. Det er bra å finne seg sine arenaer.

  Så kom krigen, og det ble tydelig hvem som var på den rette sida. Du var ennå bare en unggutt og har fortalt om at dere spionerte på tyskerne, la dere i skjul bak et buskas og smugkikka på tyskerne. Dere var nok ikke helt topptrente i kamuflasje, for du har fortalt at dere ble oppdaga en gang. Da pekte disse veldig unge mennene i uniform på dere med geværet for å skremme dere. Det er ikke helt utenkelig at de lo litt av det. Men dere ble yre av skrekkblandet fryd og hadde plutselig store ting å fortelle om. Du likte å fortelle historier til oss og til andre, ikke i større forsamlinger akkurat, men ansikt til ansikt med folk du likte og stolte på.

  Du og mor møttes i Oslo. Solunger, folk fra Solør, møttes i regi av Solørlaget og på Heftykjeller’n ved Kirkeristen der dere kunne kjøpe middag for 2,50. Tante Laila, den yngste søstera til mor, har fortalt at det var litt svung over det å komme slentrende inn på stamstedet i skiutstyr etter å ha hoppa på ski. Dere gifta dere i 1957 og «flætte hemmat tel Flisa». Du begynte å jobbe på trykkeriet på Flisa og fortsatte å spille i Åsnes hornmusikk. Jobben din var viktig for deg, og det å «skofte ærbe», altså det å ikke gå på jobb, var helt utenkelig for deg. Det å være borte fra jobben, var et veldig vidt begrep, og bare alvorlig sjukdom eller begravelser kunne rettferdiggjøre det. Det var din plikt som familieforsørger, og et krav vi skjønte gjaldt oss alle – på godt og vondt. Antakelig likte du nøyaktigheten som skulle til for å sette trykkeplatene riktig, men trykkerifaget endret seg veldig på 90-tallet. Og til slutt ble faget ditt nærmest overflødig. Du tok det veldig tungt da du måtte slutte å jobbe litt for tidlig fordi bedriften måtte innskrenke.

  Flokken din. Trond har fortalt at da han lå på sjukehuset i Oslo i 1965, tok du toget inn til Oslo etter jobb, gjerne med en liten lekebil i handa. Lekebilene ble etter hvert mange, og flere etter at jeg ble født. Disse bilene har senere barnebarna dine, først Henrik og senere Vilma, lekt med etter tur. Jeg tror avskrivningen på denne investeringen har vært ganske bra til biler å være. Uansett, nå har de blitt et symbol på din omsorg for oss og din vilje til å passe på oss, flokken din. Både Trond og jeg har nok følt at du kunne være litt vel påpasselig til tider, men kanskje hadde du sett hvor lett det kunne være å trå feil og havne på galt spor? Som voksne og foreldre, ser vi vel at du ville hindre oss i å gjøre ting vi ville komme til å angre på eller ikke kunne rette opp att, og det er jo en forelders jobb.

  Når livet til Trond eller meg tok uventa eller vanskelige vendinger, ble du bekymra, og du kunne spørre: «Åssen trur du detta vil gå?» Ved noen anledninger, har du ikke helt skjønt hva som skjedde, men da stilte du åpne og likeframme spørsmål. Så fikk du svar, og da var det greit, for størst av alt var kjærligheten til oss. Våre livspartnere har blitt inkludert og verdsatt som medlemmer i flokken din. Det er kanskje en selvfølgelighet for mange, men likevel ikke alle forunt å oppleve, så det er vi dere begge evig takknemlige for. Du var også sterkt knyttet til flokken din fra Nergreina, og som yngstemann, ble du den siste som var igjen av alle dine derfra. Det var et lodd du til tider syntes var tungt å bære. Samtidig ble du så utilslørt glad når du fikk høre at noen av oss skulle komme på besøk på Hamar eller på hytta i Lindberget. Du storkoste deg når du kunne ro rundt med oss på Lindsjøen eller Melsjøen, og sitte sammen i båten med «fiskjarspauen i nævan» og glo på duppen. Ekstra gjevt var det selvsagt når ‘n Henrik eller ‘a Vilma var med, og du gledet deg med dem hvis de fikk flere fisk enn deg. Som det eldste barnebarnet, fikk Henrik mange år sammen med deg, og vi vet at du elsket å være en farfar i livet for Henrik. Dere ble gode kompiser, dere to. Flere år senere kom et barnebarn til, ei jente denne gangen, noe jeg vet mor satte ekstra stor pris på etter alle oss gutta. Men det gjorde selvsagt du også, og du lo godt av de artige tinga Vilma sa og gjorde. Barnebarna dine gjorde livet verdifullt og dyrebart, og du sa at du håpet du kunne følge med på deres utvikling i mange år. En gang Vilma, du og jeg var på fisketur, og det for en gangs skyld ikke ble fisk, var du bekymra for at hun ikke hadde hatt det noe artig og ikke ville fiske mer. Men hun har sagt at vi må jo dra på hytta og fiske abbor for å minnes bestefar og spise det beste som er, nemlig stekt abbor til frokost.

  Etter at dere flytta til Hamar, fortsatte du å jobbe på trykkeri og å spille i korps. Du kjørte lenge ukentlig til Flisa for å spille i Åsnes hornmusikk der den eldste broren din, John Engen, som du så veldig opp til, var dirigent i mange år. Du spilte også i Hamar musikkorps. Jeg husker at det var litt stas å se Hamar musikkorps komme nedover Kirkebakken som avslutningsnummer i 17. maitoget og se deg være en del av det. Unger vil jo være stolte av foreldrene sine. Du var med på flere utenlandsturer med Hamar musikkorps, husker jeg, og du var sprekkferdig av fortellerlyst etter en korpstur til USA, selvsagt iført ny cowboy-hatt. Da du til slutt la tubaen fra deg, hadde du spilt flere år i Veterankorpset her på Hamar. Du spilte også trompet i yngre år, og det er unektelig litt mer praktisk enn tuba eller susafon. Det ble i hvert fall slik at bilene vi hadde, måtte kunne svelge unna en tuba-kasse. Men om dere ikke visste det fra før, kan jeg fortelle at den akkurat går inn i baksetet på ei boble.

  Med din bakgrunn var det ikke helt opplagt greit for deg at mor skulle jobbe, for det gikk på selvfølelsen din løs. Var du ikke nok til kar? Men du så snart at det var bra for henne og for oss. Da du ble pensjonist før mamma, tok du på deg nye oppgaver i huset. Du ble husfar. Det var ikke en selvfølge for menn av din generasjon, men du tilpasset deg den nye tida. Den nye tida har også gitt oss smarttelefonen, og en slik skulle du ha. Smarttelefoner er ikke akkurat laget for menn som har litt dårlig syn og pekefingre på tjukkelse med en tommeltott. Men da skrev du ut hele bruksanvisningen som er ei anselig lefse, og trælte med den med litt hjelp fra oss, til du etter hvert sendte tekstmeldinger med all verdens moji’er.

  Mor sa nylig at det likeste du visste var å knote med et eller annet prosjekt, smått eller stort til du fekk det tel, det være seg å snekre, male, reparere noe elektrisk eller gamle biler, eller drive med treskjæring, rosemaling og anna pirk-ærbe. Det gikk ikke alltid som du ville, og da kunne det være «trælsjamt», trevalig, men du tok ingen snarveier, og begynte på’n igjen, slik Prøysen beskrev i «Du skal få en dag i mårå». Det har vært mange i familien, omgangskretsen og naboer som har fått hjelp til diverse arbeidsoppgaver oppigjennom. Hvis det var snakk om å klatre opp på tak eller stiger og male og fikse, ble det til at «Det kan n’Ove gjæra». Du insisterte på å gildre deg opp på en på en mange meter høy stige for å male huset på Hamar for få år siden. Det var jo ikke farligere å falle ned om man var 80 enn om en var 40, mente du. Det var jo like langt ned. Dessuten hadde du ingen planer om å «detta ner». Etter å ha rota meg borti noen oppussingsprosjekter sjøl, skjønner jeg hvor mye «ærbe» det har vært var for dere å bygge hytta i Lindberget og huset på Hamar, for det som kan gjøres sjøl, skulle en ikke sette bort. Hytta var ei tømmerstue fra 1829 som stod på Stange. Den ble plukka ned og satt opp att i Lindberget på Åsnes Finnskog der søstera di, tante Astrid, og mannen også hadde hytte. I hver ledige stund var det bare å komme seg ditt fortest mulig for å snekre og ordne. Gulv fra ei gammel tømmerkoie kunne til stubbloft, en gammel kjøkkeninnredning kunne pusses og males, brukte spikre måtte rettes ut og brukes på vedskjulet. Men i Lindberget var det også ro, abbor i sjøene, bær og småvilt i skogene og mange skrøner som du kunne le godt av. Lindberget ble deres fristed. Skjønt helt fri kunne du ikke ta, for det var alltid noe som skulle gjøres. Jeg tror du trengte det, rett og slett. Det handlet spesielt mye om ved. Du som hadde den gamle matauk-tradisjonen i blodet, måtte jo hogge ved, og du visste at man måtte være noen år i forkant, så veden ble tørr og brant godt. Jeg vet ikke hvor mange timer du har stått med motorsaga eller øksa i hånda, og jeg vet ikke hvor mange vedlass dere har kjørt hit til Hamar, men det er ikke få. At du skulle gå ut av tida ved vedstabelen er litt symbolsk for deg. Vi synes det var for tidlig selv om du ble gammel, og til og med kanskje litt unødvendig uten at det var noe vi kunne ha gjort for å unngå det.

  Takk for innsatsen og omsorgen, du var mer enn bra nok for oss!

  Ingrid, Trond og Frank

De som har levd fra 20- tallet til nå, har sett mye. Før krigen var det harde kår for mange. Dere fikk med dere en hukommelse om at hvis man ikke fikk potetene i jorda, så ble det lite mat til vinteren. Litt som Hamsun har beskrevet strevet til Isak i «Markens grøde». Det fantes ingen døgnåpne storkiosker der man kunne kjøpe det man måtte trenge, og det var lite penger å kjøpe for. Det fantes også et strengt hierarki i bygda der det i hvert fall for noen var slik at selve menneskeverdet var knyttet opp mot tjukkelsen på lommeboka, og der det var viktig å opprettholde denne forskjellen og å holde folk nede. Det var også faste rammer for hva en mann måtte kunne gjøre. En av dem var å kunne forsørge seg og sin familie, og kona skulle helst være hjemme. Hvis man ikke greide det, var man «ittno tel kær». Men far har også fortalt om en frihet dere hadde der i Nergreina eller Kjærkjekressen ved Flisa i Solør. Jeg husker for øvrig da jeg første gang så navnet Kirkekretsen skrevet på et kart, så kunne jeg ikke helt forstå at det var det samme som Kjærkjekressen. Det var det det het hjemme hos oss. Der kunne du og storebroren din, ‘n Ragnar, eller han Bernt eller andre gutter i omegnen være ute hele dagen sommer som vinter når dere ikke pliktskyldigst måtte på «skula». Dere fiska i åa, og fanga gjedde med snare. Dere spilte fotball, dere drev med gymnastikk, dere gikk på skøyter på Glomma, og dere hoppa på ski. I tillegg har du fortalt om mange kvelder i huset i Nergreina med musikk og sang. Farfar og dere fire ungene spilte hver sine instrumenter og farmor sang. Dette ble dine arenaer, idretten og musikken. Det er bra å finne seg sine arenaer. Så kom krigen, og det ble tydelig hvem som var på den rette sida. Du var ennå bare en unggutt og har fortalt om at dere spionerte på tyskerne, la dere i skjul bak et buskas og smugkikka på tyskerne. Dere var nok ikke helt topptrente i kamuflasje, for du har fortalt at dere ble oppdaga en gang. Da pekte disse veldig unge mennene i uniform på dere med geværet for å skremme dere. Det er ikke helt utenkelig at de lo litt av det. Men dere ble yre av skrekkblandet fryd og hadde plutselig store ting å fortelle om. Du likte å fortelle historier til oss og til andre, ikke i større forsamlinger akkurat, men ansikt til ansikt med folk du likte og stolte på. Du og mor møttes i Oslo. Solunger, folk fra Solør, møttes i regi av Solørlaget og på Heftykjeller’n ved Kirkeristen der dere kunne kjøpe middag for 2,50. Tante Laila, den yngste søstera til mor, har fortalt at det var litt svung over det å komme slentrende inn på stamstedet i skiutstyr etter å ha hoppa på ski. Dere gifta dere i 1957 og «flætte hemmat tel Flisa». Du begynte å jobbe på trykkeriet på Flisa og fortsatte å spille i Åsnes hornmusikk. Jobben din var viktig for deg, og det å «skofte ærbe», altså det å ikke gå på jobb, var helt utenkelig for deg. Det å være borte fra jobben, var et veldig vidt begrep, og bare alvorlig sjukdom eller begravelser kunne rettferdiggjøre det. Det var din plikt som familieforsørger, og et krav vi skjønte gjaldt oss alle – på godt og vondt. Antakelig likte du nøyaktigheten som skulle til for å sette trykkeplatene riktig, men trykkerifaget endret seg veldig på 90-tallet. Og til slutt ble faget ditt nærmest overflødig. Du tok det veldig tungt da du måtte slutte å jobbe litt for tidlig fordi bedriften måtte innskrenke. Flokken din. Trond har fortalt at da han lå på sjukehuset i Oslo i 1965, tok du toget inn til Oslo etter jobb, gjerne med en liten lekebil i handa. Lekebilene ble etter hvert mange, og flere etter at jeg ble født. Disse bilene har senere barnebarna dine, først Henrik og senere Vilma, lekt med etter tur. Jeg tror avskrivningen på denne investeringen har vært ganske bra til biler å være. Uansett, nå har de blitt et symbol på din omsorg for oss og din vilje til å passe på oss, flokken din. Både Trond og jeg har nok følt at du kunne være litt vel påpasselig til tider, men kanskje hadde du sett hvor lett det kunne være å trå feil og havne på galt spor? Som voksne og foreldre, ser vi vel at du ville hindre oss i å gjøre ting vi ville komme til å angre på eller ikke kunne rette opp att, og det er jo en forelders jobb. Når livet til Trond eller meg tok uventa eller vanskelige vendinger, ble du bekymra, og du kunne spørre: «Åssen trur du detta vil gå?» Ved noen anledninger, har du ikke helt skjønt hva som skjedde, men da stilte du åpne og likeframme spørsmål. Så fikk du svar, og da var det greit, for størst av alt var kjærligheten til oss. Våre livspartnere har blitt inkludert og verdsatt som medlemmer i flokken din. Det er kanskje en selvfølgelighet for mange, men likevel ikke alle forunt å oppleve, så det er vi dere begge evig takknemlige for. Du var også sterkt knyttet til flokken din fra Nergreina, og som yngstemann, ble du den siste som var igjen av alle dine derfra. Det var et lodd du til tider syntes var tungt å bære. Samtidig ble du så utilslørt glad når du fikk høre at noen av oss skulle komme på besøk på Hamar eller på hytta i Lindberget. Du storkoste deg når du kunne ro rundt med oss på Lindsjøen eller Melsjøen, og sitte sammen i båten med «fiskjarspauen i nævan» og glo på duppen. Ekstra gjevt var det selvsagt når ‘n Henrik eller ‘a Vilma var med, og du gledet deg med dem hvis de fikk flere fisk enn deg. Som det eldste barnebarnet, fikk Henrik mange år sammen med deg, og vi vet at du elsket å være en farfar i livet for Henrik. Dere ble gode kompiser, dere to. Flere år senere kom et barnebarn til, ei jente denne gangen, noe jeg vet mor satte ekstra stor pris på etter alle oss gutta. Men det gjorde selvsagt du også, og du lo godt av de artige tinga Vilma sa og gjorde. Barnebarna dine gjorde livet verdifullt og dyrebart, og du sa at du håpet du kunne følge med på deres utvikling i mange år. En gang Vilma, du og jeg var på fisketur, og det for en gangs skyld ikke ble fisk, var du bekymra for at hun ikke hadde hatt det noe artig og ikke ville fiske mer. Men hun har sagt at vi må jo dra på hytta og fiske abbor for å minnes bestefar og spise det beste som er, nemlig stekt abbor til frokost. Etter at dere flytta til Hamar, fortsatte du å jobbe på trykkeri og å spille i korps. Du kjørte lenge ukentlig til Flisa for å spille i Åsnes hornmusikk der den eldste broren din, John Engen, som du så veldig opp til, var dirigent i mange år. Du spilte også i Hamar musikkorps. Jeg husker at det var litt stas å se Hamar musikkorps komme nedover Kirkebakken som avslutningsnummer i 17. maitoget og se deg være en del av det. Unger vil jo være stolte av foreldrene sine. Du var med på flere utenlandsturer med Hamar musikkorps, husker jeg, og du var sprekkferdig av fortellerlyst etter en korpstur til USA, selvsagt iført ny cowboy-hatt. Da du til slutt la tubaen fra deg, hadde du spilt flere år i Veterankorpset her på Hamar. Du spilte også trompet i yngre år, og det er unektelig litt mer praktisk enn tuba eller susafon. Det ble i hvert fall slik at bilene vi hadde, måtte kunne svelge unna en tuba-kasse. Men om dere ikke visste det fra før, kan jeg fortelle at den akkurat går inn i baksetet på ei boble. Med din bakgrunn var det ikke helt opplagt greit for deg at mor skulle jobbe, for det gikk på selvfølelsen din løs. Var du ikke nok til kar? Men du så snart at det var bra for henne og for oss. Da du ble pensjonist før mamma, tok du på deg nye oppgaver i huset. Du ble husfar. Det var ikke en selvfølge for menn av din generasjon, men du tilpasset deg den nye tida. Den nye tida har også gitt oss smarttelefonen, og en slik skulle du ha. Smarttelefoner er ikke akkurat laget for menn som har litt dårlig syn og pekefingre på tjukkelse med en tommeltott. Men da skrev du ut hele bruksanvisningen som er ei anselig lefse, og trælte med den med litt hjelp fra oss, til du etter hvert sendte tekstmeldinger med all verdens moji’er. Mor sa nylig at det likeste du visste var å knote med et eller annet prosjekt, smått eller stort til du fekk det tel, det være seg å snekre, male, reparere noe elektrisk eller gamle biler, eller drive med treskjæring, rosemaling og anna pirk-ærbe. Det gikk ikke alltid som du ville, og da kunne det være «trælsjamt», trevalig, men du tok ingen snarveier, og begynte på’n igjen, slik Prøysen beskrev i «Du skal få en dag i mårå». Det har vært mange i familien, omgangskretsen og naboer som har fått hjelp til diverse arbeidsoppgaver oppigjennom. Hvis det var snakk om å klatre opp på tak eller stiger og male og fikse, ble det til at «Det kan n’Ove gjæra». Du insisterte på å gildre deg opp på en på en mange meter høy stige for å male huset på Hamar for få år siden. Det var jo ikke farligere å falle ned om man var 80 enn om en var 40, mente du. Det var jo like langt ned. Dessuten hadde du ingen planer om å «detta ner». Etter å ha rota meg borti noen oppussingsprosjekter sjøl, skjønner jeg hvor mye «ærbe» det har vært var for dere å bygge hytta i Lindberget og huset på Hamar, for det som kan gjøres sjøl, skulle en ikke sette bort. Hytta var ei tømmerstue fra 1829 som stod på Stange. Den ble plukka ned og satt opp att i Lindberget på Åsnes Finnskog der søstera di, tante Astrid, og mannen også hadde hytte. I hver ledige stund var det bare å komme seg ditt fortest mulig for å snekre og ordne. Gulv fra ei gammel tømmerkoie kunne til stubbloft, en gammel kjøkkeninnredning kunne pusses og males, brukte spikre måtte rettes ut og brukes på vedskjulet. Men i Lindberget var det også ro, abbor i sjøene, bær og småvilt i skogene og mange skrøner som du kunne le godt av. Lindberget ble deres fristed. Skjønt helt fri kunne du ikke ta, for det var alltid noe som skulle gjøres. Jeg tror du trengte det, rett og slett. Det handlet spesielt mye om ved. Du som hadde den gamle matauk-tradisjonen i blodet, måtte jo hogge ved, og du visste at man måtte være noen år i forkant, så veden ble tørr og brant godt. Jeg vet ikke hvor mange timer du har stått med motorsaga eller øksa i hånda, og jeg vet ikke hvor mange vedlass dere har kjørt hit til Hamar, men det er ikke få. At du skulle gå ut av tida ved vedstabelen er litt symbolsk for deg. Vi synes det var for tidlig selv om du ble gammel, og til og med kanskje litt unødvendig uten at det var noe vi kunne ha gjort for å unngå det. Takk for innsatsen og omsorgen, du var mer enn bra nok for oss! Ingrid, Trond og Frank