Oscar Brattlie

Ser på Åge på TV nå, å da kom tankene på deg Oscar! Du syns ikke om han, dette er maaange år sia, du hadde ingen tru på han. Men Oscar du hadde trua på meg i Coop, den gang Norges Kooperative Landsforening, å der ansatte du meg, litt i strid med din da permiterte sjef. Du hadde mange, gode og litt spesielle meninger, men vi kom veldig godt overens! Så din bortgang først i dag, seff for jeg søkte ditt navn da jeg hørte Åge Aleksanderse og minnene strømmet oå! Fred over ditt minne Oscar, du var spesiell.

Stiene han gikk Den yngste gutten i en søskenflokk på 13 de to eldste død av tuberkulose før Oscar ble født, én skutt av tyskerne under krigen og til slutt var det bare Oscar igjen. Nesten 100-års historie samlet i en liten mann av størrelse, men som tok sin plass og fortalte sin historie. Det er vel ingen som har møtt Oscar som ikke vet hvem Haakon Lie var! En hard oppvekst i 20- og 30-åras Solør preget av dårlige konjunkturer for skogsdriften, fattigdom, hungersnød, tuberkulose, kalde vintre og tvangsauksjoner. Den barnerike familien på «Berget» sultet ikke og kom seg gjennom de harde tidene, riktignok uten de to eldste barna og en Oscar som kanskje ikke vokste seg så stor. Fra 1935 skjedde det imidlertid en endring; Demonstrasjonstogene 1. mai ble større for hvert år, Arbeiderbevegelsen vokste fram og Johan Nygaardsvold og Arbeiderpartiet tok over regjeringen. Vekst og optimisme preger slutten av 30-åra i Solør og den unge Oscar har planer for fremtiden og videre skolegang. «Da kom krigen og tyskerne og tok fra meg ungdommen!», som han selv sier. Konfirmert i 1941, tømmerhogst og Hansekoia på Grue Finnskog, grenseboerbevis og tyske kontrollposter ble den unge Oscars hverdag gjennom krigsårene hvor vintrene var enda kaldere enn vanlig. Så kom freden og optimismen, skogen ble viktigere enn noen gang og Einar Gerhardsen ble statsminister. Oscar ble formann i Namnå A.U.L i 1946, avtjente verneplikten i 1947 og ble sendt til et sønderskutt Tyskland i Tysklandsbrigaden, noe som gjorde et uutslettelig inntrykk. Vel hjemme igjen ga arbeiderbevegelsen muligheter for både idrettsprestasjoner, revy, sang og dans på Kjellerlemmen. Etter krigen kom også skogen og skogsarbeiderne til heder og verdighet igjen, men det varte ikke lenge og på begynnelsen av femti-tallet fulgte Oscar strømmen og eldre brødre til et bedre liv i Oslo. Da gikk det slag i slag, kelnerlære, industriarbeider og så kom politikken og tok ham. Blant annet Samvirkeskolen på Sørmarka, hvor han senere også foreleste i mange år. Så ringte Haakon Lie og Oscar ble sendt til Mo i Rana som fylkessekretær i Arbeiderpartiet for å bekjempe kommunismen som vokste fram ved Jernverket. For en solung var det tøffe forhold i Nord-Norge, både klimatisk og politisk. Han var nok glad da Haakon Lie sendte ham, kona og en nyfødt datter sørover igjen til Sarpsborg, tilbake til skog, trelast og Glomma. Deretter ble Oslo hjemmebanen. Solørdialekta forsvant og dukket bare opp hver gang vi passerte Vinger Hotell på vei til Namnå. I mange år var Samvirke og NKL Oscars arbeidsplass hovedsakelig som seksjonssjef i organisasjonsavdelingen. Kjærligheten til Solør, skogen og «tippera» var sterk og som pensjonist gikk turen tilbake til hjembygda. Full av pågangsmot og entusiasme men ikke alltid med like mye realisme og økonomisk innsikt i prosjektene han ga seg i kast med. Da gikk det bedre med lafting av stabbur og istandsetting av gamle hus. Og i 2002 var ringen sluttet og han overtok barndomshjemmet. Setter det i stand, skriver bøker, maler bilder, dyrker jorda, plukker bær og engasjerer seg i foreningslivet. Oscar var «moderne» som han sa selv, men med et så langt liv hvor utviklingen bare har gått fortere og fortere skal det noe til å henge med. Han skjønte aldri mobiltelefonens og internettets nytte og selv om han skrev bøker, kjempet han til det siste en kamp mot PCens forunderlige verden! Oscar var ikke alltid like flink med menneskene rundt seg men han hadde kjærligheten til alt som vokser og gror, noe som heldigvis har gått i arv. Han kjørte bil og bodde hjemme helt til i fjor sommer og mente han klarte seg selv, men hadde han ikke hatt god hjelp i Tore og Liv Merete hadde det ikke gått. Etter et fall og en skulder ute av ledd sist sommer tilbrakte han det siste halve året på Grue Sykehjem og omsorgsboliger. Og det var vel ikke til å unngå at han hadde sterke meninger om eldreomsorg og ikke minst maten som ble servert når potetene ikke var Rød Pimpernell og fårikålen var laget med sommerkål og ikke Faales Blåtopp. Mett av dage, med dårlig matlyst, men fortsatt med tro på at han både skulle kjøre bil igjen og komme hjem på «Berget» forlot han oss litt brått den 20. januar! I disse tider hvor kildehenvisning har blitt veldig aktuelt, så er deler av teksten hentet fra Oscar sine egne bøker, Stiene vi går og Stiene vi gikk! Trude