Ellen Margrethe Langmoen

Jeg husker «tante Ellen» som ei usedvanlig vennlig og oppmerksom dame. Jeg var 11 år da jeg og familien min flyttet til Arneberg. Hun var veldig hyggelig mot oss alle, og sammen med alle de andre trivelige menneskene i Solør, følte vi oss veldig velkommen. Da jeg og min lille sønn Daniel noen år bodde hjemme sammen med mor, husker jeg hvordan Ellen alltid var så hjertelig mot min sønn når vi møtte henne i forbindelse med forskjellige arrangement i menigheten. Det betydde så mye, og både Daniel og jeg husker henne med et smil om munnen. Fred over «tante Ellens» minne!

Mors dobbelt-kusine Ellen var alltid smilende og så også oss barna. Hun var familiekjær og lyttende, kunne fortelle om slekt og tradisjoner i Solør.

Jeg tenker med glede på hyggelige prater med tante Ellen

Det var så hyggelig å stikke innom Ellen på Sønsterud eller få en liten telefonprat med henne innimellom. Jeg kommer til å savne henne!

Tante Ellen - populært kalt Tanten i storfamilien - var et fantastisk menneske med et særskilt godt lag med barn. Et av mine aller første barndomsminner er fra Tante Ellen passet meg som 3-4 åring. På hennes lune fang, med et heklet teppe over oss, leste vi boka om den grønne dragen Elliot. Var det da jeg falt for navnet? Nå har jeg i alle fall selv en sønn på 3 - snart 4 år - som heter Elliot ️ Bildet er tatt for 6 år siden med Tante Ellen og et av uttallige grandtantebarn, min eldste sønn Oscar. De fant tonen umiddelbart, og holdt en lang samtale gående, uten at utenforstående fikk med seg noe særlig av innholdet. Slekt skal følge slekters gang. Jeg lyser fred over Tante Ellens minne Håkon Kalbakk, barnebarn av Ruth, Ellens søster