Steve Vilming

Jeg ble kjent med deg for noen få år siden, men føler jeg har kjent deg mye lenger. Da mamma brått trengte en til å male flere bygg, så ble vi tipset om deg. Du stilte opp på veldig kort varsel og kom og gikk gjennom et par sommere. Mamma ble så glad i deg for du tok deg alltid tid til å prate over en kaffekopp. Siden har du kommet og gått når jeg har trengt noe hjelp. Jeg legger med et bilde fra mai 2019, da Bergesiden svømte over og driftsbygningen var full av gjørme. Du reddet meg og stilte opp som vanlig. Jeg ble også kjent med Marianne etterhvert og forsto fort hvor sammensveiset og bra dere hadde det sammen. Du snakket ofte om Marianne og gutta. Jeg vil alltid huske deg som en raus, snill, blid, hjelpsom og alltid med en spøk på lur. Du var et tvers igjennom et godt menneske. Hvil i fred, Steve

Steve Kjære Broder`n For 48 år siden var jeg så heldig å skulle få en bror,og det var noe av det beste og viktigste på jord for da ble jo jeg storebror. Det var ett stort ansvar, men noe av det største en kunne oppleve, og det å passe på deg stakk dypt i meg og føltes helt naturlig. I barndommen lekte vi med bilbaner, togbaner, biler i sandkassa, bygde sandslott, lekte cowboy og indianer. Etter hvert ble det sykler, kinaputter, slalåmski og hockey. Før var det snø på Høybråten, og vi spente på oss skia så fort skolen var ferdig, og satte kursen mot Dumpa som var bakken vi sto i ved skolen, og der var det ett stort hopp med ett greit unnarenn...kanskje ikke langt nok. På vei dit skøytet vi alltid, men du var rask og fikk alltid ett forsprang og jeg tok deg aldri helt igjen selv om jeg ville aldri så mye. Du hadde en god teknikk. Du var også den som klarte det kunststykke å "Bånne" den bakken (Dumpa) noe som resulterte i vond rygg og vonde fotsåler med en gang du landet. Du traff jo rett på flata så det er ikke rart, men nesten like blid. Hockeyskøyter-kølle og pøkk ..ja du var god på det å. Akselerasjon-snurre 180 grader eller 360-seile inn mot mål baklengs å skuddet rett i kassa..ved krysset helst :) Alt var helt topp med deg og jeg koste meg med det fordi du hadde en fin egen classy stil, og alle som var der visste vi var brødre, og jeg var så stolt av deg. Men så, en dag tidlig i 1976 fortalte mutter`n og fatter`n at vi skulle få en lillebror,og det ville bli fint og spennende noe vi gledet oss til. Og morro ble det for da mutter`n skifta bleier på Kenneth så sa du «Lurer på åssen farge det er på bæsjen idag" Haha, for det var både gult, grønt og lysebrunt noen ganger og vi holdt på å le oss i hjel, men vi stakk fort ut igjen for det luktet høgg. I 1980 flyttet vi til Braskereidfoss, og inn på gamlegården mens Vilminghuset var under oppbygging. Der hos naboen fikk du interessen for traktor, og du kjørte både traktor og bil som 8-9 åring og det var helt naturlig at du skulle kjøre i 20-25 graders hellinger med traktor som for meg så ut som skulle velte. Så jeg sa fra at det der må du ikke gjøre, men det var ikke noe å bry seg om.."for jeg velter ikke" sa du. Det stemte det, det gikk bra. Med Ford Granadaen kjørte du en tur i nabolaget, og det var ikke rart naboen fikk sjokk da det kom en førerløs bil oppover bakketoppen mot dem for du hang i rattet for å nå ned til pedalene og kikket ut gjennom nederste del av rattet. :) Vi kjørte hver vår bil noen ganger. Du med Granaden og jeg med Dodge pick up til fatter`n og vi klarte oss fint. Mutter`n klagde innimellom til fatter`n for den Granadaen slukte jo bensin. De visste ikke at vi hadde kjørt bil når de var borte hos venner på lørdagskvelder. Du var glad i musikk,og det ble etterhvert trommesett på gutterommet ditt. Det gikk i svart langt hår og med Metallica på kasettspilleren som du slo trommene etter med vidåpne vinduer så alle i hele nabolaget visste når du var hjemme, og alle lærte seg fort "Master of Puppets" :) Du og jeg delte etter denne tiden samme musikksmak. Vi kjørte motorsykler også, du på rød Honda XR 80 og jeg på Suzuki A 100 og kappkjøring måtte til som regel. Men du dro fra meg med Hondaen bortover Grønkilen enda Suzukien var 20 kubikk større så da vi kom hjem så ville jeg bytte med deg for nå skulle jeg vinne, men neida du dro fra meg med Suzukien også..så gliste du å pekte på meg å sa "husk at du er noe større enn meg da" så brøt du ut i latter for da pekte du mot magen min selv om den ikke var stor dengang haha..typisk deg :) Det at det begynte å ringe på døra og på hustelefon til alle døgnets tider var heller ikke til å komme forbi ettersom en kjekkas med langt hår, trommesett, kjørte MC og hadde mye sjarm ryktes fort på bygda og omegn. Jenter som hadde reist langt sto utenfor døra mang en gang, men det var ikke greit for dem eller meg å prøve holde rede på hvor du alltid var i ungdomstiden for du var stadig på farten, men jeg fikk innimellom tilbakemeldinger fra kamerater om at du hadde vært der og der så jeg passet på så godt det lot seg gjøre dengang. I 1988 fikk jeg lappen på bil, og vi begynte å jobbe litt i sammen. Den ene gangen vi var i Oslo med Ascona B`n jeg hadde så stampet vi i kø fra Økern ned mot Sinsenkrysset, og bilen stoppet før vi kom helt over kulen..den ville ikke starte igjen heller, og du sank lenger og lenger ned i setet mens du sa "Nå skulle jeg hatt en søppelsekk med to hull i" :) Du var så flau at det gikk nesten ikke an :D Hvis den ikke starter snart så må du ut å dytte, sa jeg, men "Det kommer ALDRI til skje" sa du. Den startet til slutt, men jeg vet at der måtte det ha blitt meg som dyttet om det ikke skjedde. I det voksne liv har vi jobbet mange år sammen, og det har vært en sann glede og jeg er veldig takknemmelig for å ha hatt deg som kollega, bror og venn opp igjennom hele denne tiden både i det private liv og i yrkeslivet. Når du traff Marianne og det ble dere to så er det lett å se at hun alltid har vært den beste for deg, og du for henne. Sønnene deres, Magnus og Viktor er blitt til store flotte gutter som du er så stolt av som bare det, og det er ikke uten grunn. Jeg er glad for at jeg er en av onklene deres, og skal fortsette å være en så god onkel og støttespiller som jeg kan. Jeg vil også fortsette å være en så god støttespiller og svoger som jeg kan i livet for min gode, snille svigerinne Marianne. Steve, vi har hatt så mye moro opp igjennom, og jeg har mange gode stunder å tenke tilbake på, men det var også en del vanskelige og uutholdelige utfordringer jobbmessig noen ganger, men vi kom oss som regel alltid gjennom de fleste utfordringer. Derfor er det så rart at du ikke er her nå. Denne gangen ifjor høst da du fortalte meg at du var blitt syk knakk en del av meg i to. For jeg som storebror ikke hadde makt til å hjelpe deg ut av denne situasjonen.. Det var ingenting jeg kunne gjøre for at du skulle bli bra igjen! Jeg, storebror skulle jo fikse alt som..som gjorde deg noe vondt. Jeg trodde aldri at du skulle gå bort før meg...aldri, og ihvertfall ikke på denne måten.. Du er den som virkelig hadde fortjent ett så myye lengre og bedre liv med din Marianne og gutta! Jeg savner deg nå så inderlig mye.. Humoren, latteren, ironien, Det lure gliset du alltid har, og den gode atmosfæren din med en stor aura og sjarm. Du fikk alle til å føle seg vel, og du skapte liv-latter og glede hvor enn du ferdet. Rommet lyste du helt opp på egenhånd med din egen våkne tilstedeværelse. Jeg er så glad i deg, Broder`n - Vi møtes igjen <3 <3 Hvil i fred, kjære bror.

Husker da vi bodde i Linjeveien på Høybråten. Vi spilte fotball i gata og var endel sammen. Selv om vi ikke få hverandre etter det då er det veldig gode minner fra barndommen. Hvil i fred Steve.

Så trist dette var Steve. Husker på vestsida å jeg var mye hos dere. Du var en så god å glad gutt. Glemmer deg ikke.