Informasjon

Ole Libekk

  • 23.06.1961 - 07.10.2018

Den 7. Oktober - tapte Ole sitt livs største prosjekt. Sammen med sine søsken, onkelunger, søskebarn, foreldre og barn - ble han tilkalt hjem. Ikke hjemme på gar`n på fæssa, men ett sted vi ikke veit hvor er. Vi har ingen adresse, ingen mulighet for å ta kontakt. Men alikvel, føler vi at vi har en som vil vente på oss - når det er vår tur. Ole kjempet i 2 år over kreften, og var nesten irriterende optimistisk. Selvfølgelig skulle han klare dette! Han hadde tross alt ikke levd ett liv etter Pippi uten grunn.... Som vi pleide å si - "Dette har jeg aldri gjort før - selvfølelig klarer jeg det..." Noe som virkelig definerte ole var hans definisjon av perfekt. En gang kjøpte han seg ett stuebord, til mange tusen, og Connie var glad på hans vegne. Det var ett veldig fint bord, uten hull og sprekker. Han pakket det opp og syntes bordet var fint. Da startet Ole og fortelle hvordan han skulle lage ett hemmelig rom inni bordet. Hun ble overrasket og lurte på hvorfor han skulle ødelegge ett så fint bord, som han hadde betalt så mye penger for. Ole ga ett raskt svar på tiltale - når han utbrøt; "Jeg vil ikke ødelegge bordet Connie, jeg vil gjøre det mitt!" Det var sånn Ole levde livet sitt. Han var opptatt av å legge sjelen sin i alt han gjorde. Enten om det var i en resturering av en bil, ett nytt karnapp på huset, eller flislegging i fine mønstre. Alt i hans omkrets skulle "Olefiseres". De siste månedene ble Ole dårligere og man begynte å merke på kroppen at kampen ble for slitsom for ham. Han løftet ikke lenger hester og kastet gullmynter, men slappet mest av, for å samle krefter. "Dette er ikke noe særlig artig, men det går bra altså", sa han ofte.   Vi i familien vil takke alle som tok så godt vare på hele fæssas, "Onkel rot & skrot". Han fikk så mye besøk den siste tiden, at det var nærest godt at vi fikk vår egen avdeling. Kamerater, kollegaer, felles bilinteresserte, familie og eks kjærester, fikk mange timer med ham til å mimre om prosjekter han gjerne skulle ha fullført, ting han hadde opplevd, og følelser som har vart livet ut. Nå sitter vi her igjen, med mange tanker, delvis uten ord og tenker. Kanskje vi klarer å fullføre noen av dine prosjekter - i din ære. Fordi på en eller annen måte, er vi ganske sikre på at han reiste for å starte nye prosjketer, og en dag vil vi alle ses igjen og tenke, der står han i kjeledressen, ikledd snipplua, full av olje - med nytt giv og nye "olefiserte" områder. 

Den 7. Oktober - tapte Ole sitt livs største prosjekt. Sammen med sine søsken, onkelunger, søskebarn, foreldre og barn - ble han tilkalt hjem. Ikke hjemme på gar`n på fæssa, men ett sted vi ikke veit hvor er. Vi har ingen adresse, ingen mulighet for å ta kontakt. Men alikvel, føler vi at vi har en som vil vente på oss - når det er vår tur. Ole kjempet i 2 år over kreften, og var nesten irriterende optimistisk. Selvfølgelig skulle han klare dette! Han hadde tross alt ikke levd ett liv etter Pippi uten grunn.... Som vi pleide å si - "Dette har jeg aldri gjort før - selvfølelig klarer jeg det..." Noe som virkelig definerte ole var hans definisjon av perfekt. En gang kjøpte han seg ett stuebord, til mange tusen, og Connie var glad på hans vegne. Det var ett veldig fint bord, uten hull og sprekker. Han pakket det opp og syntes bordet var fint. Da startet Ole og fortelle hvordan han skulle lage ett hemmelig rom inni bordet. Hun ble overrasket og lurte på hvorfor han skulle ødelegge ett så fint bord, som han hadde betalt så mye penger for. Ole ga ett raskt svar på tiltale - når han utbrøt; "Jeg vil ikke ødelegge bordet Connie, jeg vil gjøre det mitt!" Det var sånn Ole levde livet sitt. Han var opptatt av å legge sjelen sin i alt han gjorde. Enten om det var i en resturering av en bil, ett nytt karnapp på huset, eller flislegging i fine mønstre. Alt i hans omkrets skulle "Olefiseres". De siste månedene ble Ole dårligere og man begynte å merke på kroppen at kampen ble for slitsom for ham. Han løftet ikke lenger hester og kastet gullmynter, men slappet mest av, for å samle krefter. "Dette er ikke noe særlig artig, men det går bra altså", sa han ofte.   Vi i familien vil takke alle som tok så godt vare på hele fæssas, "Onkel rot & skrot". Han fikk så mye besøk den siste tiden, at det var nærest godt at vi fikk vår egen avdeling. Kamerater, kollegaer, felles bilinteresserte, familie og eks kjærester, fikk mange timer med ham til å mimre om prosjekter han gjerne skulle ha fullført, ting han hadde opplevd, og følelser som har vart livet ut. Nå sitter vi her igjen, med mange tanker, delvis uten ord og tenker. Kanskje vi klarer å fullføre noen av dine prosjekter - i din ære. Fordi på en eller annen måte, er vi ganske sikre på at han reiste for å starte nye prosjketer, og en dag vil vi alle ses igjen og tenke, der står han i kjeledressen, ikledd snipplua, full av olje - med nytt giv og nye "olefiserte" områder. 
Bestill blomster Blomster
Gi en minnegave Minnegave