Signe Kristin Djuve

Av en eller annen grunn tenkte jeg at jeg skulle søke etter deg på nettet i dag og se hvor du bodde og hva du drev med nå. Det er mange år siden jeg snakket med deg sist. Men det jeg oppdaget var at livet ditt tok slutt i fjor sommer da solen skinte og dagene var på sitt lyseste. Jeg ble kjent med deg da jeg ble din kollega på Austrheim vgs. Du var så utrolig interessant å snakke med og hadde en sånn avsindig humor som gjorde at at det ene ordet tok det andre og vi lå så tårene rant. Det er mange ting jeg husker. På den tiden hadde du en hang til å kle deg i Gudrun Sjødin-klær. Men lurer på om du ikke ble møkka lei av stilen etter noen år. Jeg var hjemme hos deg en gang og du fortalte om bøker du leste. En krimbok skrevet av Ruth Rendell var så nifs at du etter lesning måtte sette den på plass igjen med ryggen inn. Det gjorde et voldsomt inntrykk for bøker kan virke sånn på meg også. Et par måtte jeg bare gi vekk. De kunne ikke være i huset en gang. Da tenkte jeg på deg. Her hjemme i Fyllingsdalen har jeg ting du har laget, påskespisebrikker og lilla tovede adventskuler med gullsøm på. Jeg tenkte vel at du bestandig skulle være der ute i verden som en jeg kunne ta kontakt med en gang. Sånn er det med mange, at man regner med at folk man skulle truffet mer bare er der ute. Men dagene går, man driver på med hverdagssgreiene sine og plutselig en dag er en av dem man så lenge har tenkt på, eller i korte glimt husker borte. Nå er det ikke lenger mulig å ringe deg Signe og le av gamle minner og annet tøys man skulle komme på. Jeg kommer aldri til å glemme deg og mine tanker går til Ane. Så sier man gjerne hvil i fred, men jeg tenker vel at du så gjerne ville leve. Takk for at du var min kollega og venn de årene på Auistrheim.

Det er blitt desember, og jeg fikk meldingen om at Signe er borte først nå. Jeg var så heldig å bli kjent med henne for noen år siden, den gang hun bodde og arbeidet som rektor ved en barneskole i Luster i Sogn. Signe var et av de vareste menneskene jeg har møtt; og jeg vil aldri glemme hennes tolkninger av Radka Toneff på pianoet. Ei heller lyrikken hun skrev. Eller humoren hennes, som alltid hadde en verbaleleganse. Signe Kristin er en av de mest intelligente menneskene jeg har truffet. Jeg er takknemlig for at jeg en periode i mitt liv fikk lov til å kjenne henne.

Signe vår barndomsvenn ute i Tangen på Otrøya. Du var ei jente av et helt eget slag. Spesielt godt husker eg glimtet i øyet den gode latteren og ikke minst alle de flotte minnene du skrev i minnebøkene våre. Du dro tidlig fra Otrøya og vi har desverre ikke hatt kontakt etter at vi ble voksne. Det er veldig leit å høre at du ble sjuk og døde så alt for ung Signe. Mine tanker går til din datter som jeg aldri har møtt og til dine foreldre som jeg kjente som barn og som nå har mistet begge sine barn.

Kjære Signe, Jeg kjente deg engang. Du lærte meg at det var feigt å sove. Og du dro meg med på litteratur/poesi-festival på Høvikodden, rundt 1990. Der leste du fra din kommende barnebok, for prominente medlemmer av kultureliten. Vakkert og sårt. Og når applausen hadde stilnet, reiste selveste Halldis Moren Vesaas seg og gikk frem og ga deg en klem. Din diktning er i det absolutte toppsjiktet (sammen med Halldis, Karin og Eeva med flere), og det hadde Halldis fått med seg. «På den andre sida» og «Sakte kino» er enestående diktsamlinger, men som enkelte store diktere, er du ikke spesielt godt kjent. Jeg vet du har skrevet mer enn du har utgitt, og håper Ane eller andre rundt deg deler dine dikt en vakker dag. To dikt: Vi har inget skydd mot kärleken inget skydd mot livet, inget skydd mot döden, inget skydd. Så skyddslösa är vi. Det ligger nästan något storslaget i det. - Eeva Kilpi - VEGS ENDE Eg vaknar og famlar etter deg men du er ikkje der Eg kviskrar namnet ditt stilt endå eg ikkje veit kva du heiter Eg såg glimt av deg i gater og på namnlause kafear Overalt veit eg at du var I sprekkane i muren strøymde ditt blod Etter alle vintrar fann du graset Eg vaknar og legg meg der du låg men du låg aldri der - Signe Kristin Djuve - Pass på deg (som du brukte å si) og lykke til videre – i den ukjente fase av det universelle liv. Klem fra Ola

Til Signe Kristin Eg minnest godt den dagen det kom telefon heim til Lårdal, dei fortalde oss at på Molde sjukehus hadde det kome ei stor jente. Han som hadde vorte bestefar sat heilt stille ei lang stund, eg såg at han funderte litt på kva han skulle sei, og så kom det: «Det må bli Josefine det då» Ho som den dagen vart bestemor heitte Signe Josefine. Eg trur at far min tykte det var eit spesielt namn - og dette vart ein spesiell dag. Ikkje kvar dag ein vert bestefar! Du var mitt fyrste tanteborn, og me hadde mange gode stunder saman. Du var glad i å synge, sita på fanget og berre kose, eller du sa: «tante kan du fortelje frå du var liti!» I nokre år budde me tett attmed kvarandre på Edland, og seinare la de ofte ferieturane til Telemark. Vera med onkel Kåre på traktor var stas, men skiturane i påska kunne du styre deg for, så du var glad for å passe vesle kusine Tone medan me andre fór ut. «Dei plankane under føtane skjønar eg ikkje vitsen med.» Åri gjekk, du vart vaksen og tante vart eldre. Me møttes ikkje så ofte som før, men når me møttest så var kontakten der og åra vart viska vekk. Det vart mykje mimring attende til tida og staden du henta stoffet frå til boka «Gjennom sommaren.» Me opplevde mykje i lag, både gleder og sorger. At livet for deg skulle ende så brått er ufatteleg og av dei hendingar me ikkje skjønar. Som du sjølv stilte spørsmålet: «Korleis er det å dø tenkte vi er det kanskje som å stå med ferdigpakka koffert etter ein lang varm sommar.» Varme helsingar Tante Aasne

Kjære mamma, Du brukte å seie at du og eg voks opp i lag. Frå eg var to og eit halvt år til eg flytta heimefrå var det berre oss to som budde saman, på ulike stader rundt om i kongeriket. I tosemda utvikla vi liksom vårt eige språk, vår eigen sjargong, våre heilt særeigne referansar. Vi trong ikkje seie så mange ord for at den andre skulle forstå. Sidan vi hadde eit nærast symbiotisk forhold og var så utruleg samstemte, var det ikkje før eg blei vaksen eg forstod at vi var ganske ulike, òg. Du var introvert med hang til det rurale – medan eg er ekstrovert og likar meg best i byen. Eg trur kanskje du var litt skuffa over mi manglande interesse for hagearbeid, men eg var i alle fall utruleg stolt over kva du fekk til i hagen din, og syntest det var fantastisk å sjå kva du klarte å dyrke fram. Du hadde utrulege kreative evner, og gjorde det alltid så koseleg rundt deg, uansett kvar du budde. Eg elska å vere heime hjå deg, og var så glad for at du hadde funne ditt "paradis på jorda" på Finnskogen. Du overauste og skjemde meg bort med kjærleik kvar einaste dag. Sjølv om vi flytta mykje rundt, hadde eg alltid eit trygt ankerfeste i deg. Du gav meg ein heilt vedunderleg barndom, og i studietida hjelpte du meg gjennom alle meir eller mindre eksistensielle kriser. Eg var ikkje alltid sikker på om eg valde rett, men du roa meg med at "det er ikkje så farleg, du kan alltids velje på nytt seinare, du blir jo det du blir". Då karrierevegen eg valde førte meg utanlands og langt vekk frå deg, ante eg jo ingenting om at du skulle bli så sjuk. Men det var det enklaste valet i verda å kome heim til deg då du ringte og fortalde at du hadde kreft. Du var jo det aller viktigaste i livet mitt. Sjølv om eg synest det er frykteleg urettferdig at du berre fekk 57 år her på jorda, og at eg berre fekk ha deg i 32, er eg så takksam for at du var mammaen min, og for at eg fekk vere saman med deg heilt til det siste. Du har berre vore borte i ei veke, og det vil nok ta litt tid før eg skjønar at eg ikkje skal kome heim til deg att, og at eg må klare meg gjennom dei eksistensielle krisene utan deg. Eg har jo heldigvis pappa og syskena og mormor og farmor, og mange gode vener, så eg er ikkje åleine. Eg skal nok klare meg, eg må jo det. Men eg saknar deg så det riv i hjartet, snille mamma mi. Eg er så uendeleg glad i deg.

Vi hadde gleden av å få ha Signe Kristin til nabo i noen få år. Hun var en fredsommelig og snill dame. Vi ble aldri godt kjent, men snakket når vi møttes tilfeldig, og vinket til hverandre når vi møttes i bil. Det hendte ofte at det gikk litt fort i svingene, så i vinter var hun uheldig og kjørte seg fast bak uthuset vårt. Mitt barnebarn og jeg hjalp henne og fikk bilen hennes ut av snøkanten igjen. Da gikk det ikke lenge før hun var på døra, men vi var ikke hjemme. I postkassa fant vi gavekort til barnebarnet, penger for snørydding og et par nydelige grytekluter i patchwork til meg. De henger her på kjøkkenet som et synlig bevis på hvilken takknemlig og snill nabo vi hadde. Takk Signe Kristin for ditt gode naboskap, hvil i fred.

Livet er kort. Lev det. Kjærlighet er sjelden. Grip den. Sinne er dumt. Kast det. Frykt er forferdelig. Få innsikt. Minner er vakre. Vern om dem. (Per Fuggeli) Signe! Etter å ha fulgt deg gjennom sykdomsperioden, var det med stor sorg vi mottok beskjed om at du har gått ut av livet. Du var så mye for oss! Vi er et lite kontor og ble tett vevd sammen. Med din styrke, kunnskapsrikdom, kompetanse og tydelighet var du en stor trygghet for oss. Kjapp i replikken, med humor og ironi ledet du oss gjennom hverdagene. Vi vil alltid huske ditt brennende engasjement. Du delte dine mange hobbyer gjennom "milde" gaver til oss. Vi kan nevne hjemmelaget brød, syltetøy, grønnsaker fra egen produksjon og ikke minst alle de vakre løpere, duker og veggtepper du overrasket oss med. Du hadde mange sider som vi også ble kjent med blant annet dine diktsamlinger og bøker. Takk! Hvil i fred, kjære Signe. Du vil være med oss videre i det vi gjør. Vi sender våre varme tanker til Ane.

Takk, Signe, for den gode samarbeids- og samtalepartner du var i din rolle som leder for vår felles PP-tjeneste i Grue og Åsnes! Tydelig og klar i det du sto for. Du hadde forberedt faglig gode møter og med omsorg og omtanke for dine kolleger stilte du ofte også med hjemmebakst. Takk for alt og hvil i fred.

"Fred Å være en nøkkeblomme i stille tjenn i skogen, Det måtte være noe, Ligge blikkstille i bekkeoset ei natt i juli Ligge med det reine liljeansiktet, Tålmodig vendt mot stjernene, søstrene på himmelsjøen Bare være Bare la den store gåta være sitt eget svar" Med dette diktet- disse ordene av Hans Børli- vil jeg sende en siste hilsen til Signe, og takke for den tida jeg har vært heldig å kjenne Signe i hennes rolle som leder for PP- tjenesten for Grue og Åsnes. Signe var- og er fortsatt for meg - en faglig sterk person og en tydelig leder som satte seg raskt inn i alle saker hos oss - og som vi på skolen lærte mye av . Hennes sans for humor var stor og hun var - og er - en person som har satt svært gode spor etter seg.Personlig har jeg savnet hennes faglig gode stemme og hennes humoristiske vesen hos oss på Grue barne - og ungdomsskole våren 2018. Jeg håper at Signe finner frem til en ny grønn oase der hvor hun er nå - slik at hun får dyrket sin store interesse for det som "gror" i naturen . Kjære Signe - fred med ditt minne Vennlig hilsen Birgit Markusson, rektor, Grue barne- og ungdomsskole .

Takk for godt samarbeid gjennom PP-ledernettverket i Hedmark. Hvil i fred. På vegne av Oppvekst- og utdanningsavdelingen hos Fylkesmannen i Hedmark. Unni Dagfinrud

Minnes vår felles historie, våre barndoms somre på Otrøya. Ubekymrede og langt borte fra livets harde slag. Signe Kristin var familiens kunstnersjel, vakre arbeider og grønne fingre. Livet som spirer og gror, skjønnheten i hver en blomst. Å se det store i det lille. Kusine Signe Kristin forlot oss meningsløst tidlig. Dine avtrykk på jorden er med oss i tanker og hjerte.

Etter mange år i arbeid på forskjellige steder i Norge, fant Signe Kristin sitt drømmested - Huset i skogen, som vi kalte det. Gleden over å sette bo i eget hus på et sted hvor hun kunne dyrke sine store interesser, var ubeskrivelig. En nedgrodd hage ble forvandlet til en blomsterprakt. Her dyrket hun vekster av ulike slag, og Finnskogen ga henne sopp og bær. Når sommerårstiden var over, dyrket Signe Kristin sin andre store hobby. Da forvandlet hun fargerike stoffer til de vakreste tepper, puter og løpere, som mange har fått gleden av å eie - raus og gavmild som hun var. Da kveldssolen sendte sine siste gylne stråler over furulunden, tok Signe Kristin farvel for siste gang. Bakom en ufattelig sorg kan vi likevel glede oss over at Signe Kristin fikk drømmen sin oppfylt. Den ble bare så altfor kort.

Du var en vind av kunnskap, tydelighet, humor og ærlighet! Befriende og inspirerende! Jeg satte stor pris på vårt bekjentskap med kjappe, men innholdsrike refleksjoner - det er trist det ikke ble flere!

Takk for samarbeidet i PP-ledernettverket for Hedmark! Vi satte stor pris på deg som en viktig medspiller og lederkollega, din faglige dyktighet og klokskap! Vår tanker går til Signes nærmeste familie!

Fritt suser trærne rundt hjemmet du elsket Farvel nikker blomstene du vernet så tro Takk kvitrer fuglene som dagen deg hilset Stilt hvisker vinden; Sov i ro! Takk kjære Signe for alt du var og gav! Jeg husker deg som klok, reflektert, svært omsorgsfull og hjelpsom! Mine tanker går nå spesielt til deg Ane som Signe snakket så mye om, og hennes nærmeste ellers!

Med stor takknemlighet minnes Grue og Åsnes jobben Signe gjorde som leder for pedagogisk psykologisk tjeneste i våre kommuner. Hun var en tydelig leder og et godt medmenneske. Personlig hadde jeg gode samtaler med Signe fram til dager før hun døde. Hun beholdt refleksjonen og interessen for jobben fram til hun dessverre måtte gi tapt for sykdommen. Signe etterlater seg et tomrom og savn. Våre tanker går til hennes nærmeste.

Takk for mange fine minner fra vårt samarbeid fra PP-tjenesten i Hedmark!