Anne Randi Ansethmoen

Kjære mamma For 3 år siden reiste du og jeg til Italia. Det var bursdagspresangen din fra oss til 80-årdagen din, og du og jeg la ut på ei reise som på mange måter endret forholdet vårt. Vi koste oss og drakk til og med vin sammen. Du fikk hilse på naboene og vennene våre der nede og vi fikk snakket sammen på en trygg og forsonlig måte. Du sa til meg at dette var den beste ferien du hadde hatt, og at vi sammen hadde kost oss og opplevd masse. Senere nevnte du flere ganger hvor bra denne turen hadde vært, og samholdet mellom oss ble tettere og mer forståelsesfullt fra begges side. På en måte et vendepunkt i forholdet vårt. For sannelig har vi vært stae og egne begge to. Jeg ligner nok litt på deg der… Ja da, vi har kranglet og kjeftet på hverandre, men når jeg ser tilbake så er det ikke disse episodene som jeg husker, men alle de gode stundene vi hadde sammen. Vi kunne sitte og snakke sammen om gamle dager, og vi reiste og besøkte hyttene i Sverige og i Rendalen inntil i fjor. Og for ikke å glemme alle elgjaktene i Sverige som du har vært med på, som kokk og sosialt samvær, der jeg ikke ville gå på den elektriske doen vi hadde i hytta, for jeg var redd for å få støt…, men brukte den gamle utedassen til naboen.. Og når vi kom hjem etter jakta stilte du alltid opp med å rense og male kjøttet, og fryse det ned så jeg kunne ta det med til Sandnes. Alt dette savner jeg… Sist jeg var på Flisa og besøkte deg, rett etter påsken, så skjønte jeg at du hadde fått en forverret medisinsk tilstand, vi satte oss ned og hadde en fin samtale der du fortalte meg om ditt liv, helt fra oppveksten og til nåtid. Jeg tror vi begge forstod at tiden nærmet seg for din bortgang, selv om vi ikke direkte sa det. Jeg satt ved siden av deg og noterte ned hva du sa, og jeg ble stadig overrasket over hvor god hukommelsen din var. Og en annen ting var jo at du for lang tid tilbake fortalte meg hvordan du vill ha din egen begravelse, og slik som du ønsket det, slik blir dagen i dag. Torsdag for 8 dager siden ringet de fra Åsnes sykehjem og sa at du hadde blitt betydelig dårligere, og de ønsket jeg snarlig kom til Flisa. Jeg hev meg rundt, booket om flyet og var på Flisa klokka tre på ettermiddagen. Der satt hu Gro sammen med deg, og jeg så raskt at du nå var kommet over i en svært kritisk fase av livet. Gro og jeg ble sittende utover etter-middagen, og våket over deg der du fredfullt lå og sov, uten smerter eller synlige plager. Da klokken nærmet seg halv seks på kvelden våknet du til, du rettet et klart og tydelig blikk på meg der du lå, og uten at du hadde krefter til å kunne snakke, skjønte jeg at vi hadde kontakt. Da jeg etter en stund sa jeg skulle gå ut og snakke med sykepleieren, tok du kontant tak i hånden min, holdt meg hard og godt, reiste opp ansiktet ditt og så meg rett inn i øynene. Da du senere fikk en ny dose med morfin og sovnet, følte jeg at dette gode fredfulle øyeblikket vi der hadde sammen, mens du holdt hånden min og så på meg, var den siste hilsen til hverandre før du trygt kunne finne hvile. Jeg var lenge i tvil om jeg ville være tilstede på sykehjemmet i øyeblikket du gikk bort. Jeg har hørt mange skrekkhistorier og også opplevd mange ubehageligheter ved dødsfall i forbindelse med jobben min, som tilsa at jeg ikke burde være tilstede og heller huske deg slik du var. På lørdagen satt Gro og jeg sammen med deg fra morgenen av, og jeg tenkte ikke særlig på å gå fra deg, for du lå så fredfullt og pustet i sengen din. Gro og jeg hadde tatt oss en pause og kjøpt oss softis i varmen, og da vi kom tilbake til deg hadde personellet på sykehjemmet skiftet klær på deg og du var så pyntet og stillferdig der du lå. Du hadde nå svært kort pust, samtidig som du innimellom tok noen dype kraftige innpust. Omkring 20 minutter satt Gro og jeg ved siden av deg og strøk deg på armene, uten å si noe. 12:34 så jeg tilfeldigvis på klokken, da du tok et dypt innpust, pustet så ut rolig og fredfullt, og da forstod jeg at livet ditt hadde ebbet ut. Du sovnet faktisk stille inn, fredfullt og uten smerter. Jeg er så glad for at jeg var tilstede, og fikk holde deg i hånden og oppleve øyeblikket. Jeg har sjelden følt en slik ro over meg, et godt og fredfullt øyeblikk som jeg vil huske resten av livet. Mamma, du ble 83 år og livet ditt startet da du ble født 9. februar 1935 på Lauta. Foreldrene var Oline Flobergsundet (kalt Sunne) og Gustav Almqvist. De bodde på Lauta til like før krigen begynte, da flyttet de til Haslemoen, først i andre etasjen på butikken til Opsahl deretter bygde de hus på Tjernli. Du gikk på Kirkekretsen skole i 7 år, og var en skoleflink elev. 24. April 1945 kom en bror, da Martin ble født. Du fortsatte så på Åsnes Fylkesskole i 1949 til 1951 på Toverud. Der lest du snekkerlære og gikk på husmorskole. Du har blant annet lagd en puff og ei spekefjøl som fortsatt er i hytta oppe i Rendalen. Mat var du flink til å lage, og i ettertid fikk vi alle stor glede av alle dine kunnskaper som en meget god kokk (hvem husker ikke verdens beste ”Ferske suppe med ”klot” ..”). I januar 1955 giftet du og Pappa dere på prestegården, og i mai kom Tage til verden. Dere bodde da på Tjernli, og du fikk deg jobb som assisten på regnskap i Åsnes kommune. Der jobbet du i 4 år. Så begynte en ny jobb i Våler kommune på personellkontoret. Samtidig begynte du og pappa å bygge hus på Flisa, og i 1962 så jeg dagens lys. 1966 fikk du jobb på militærleiren på Haslemoen, på regnskapskontoret, og er ble du værende til du pensjonerte deg i 1995. Pappa og du fikk mange gode år sammen som pensjonister, både på hytta i Rendalen og i Sverige. Dere var faktisk vanskelig å få kontakt med til tider… Som ung husker jeg at du alltid stilte opp, på friidretten, i korpset og speideren, ja familien og oppfølging av ungene var viktig for deg, og du satt i styre og stell i mange organisasjoner. Jeg husker også ferieturene med den oransje boble med Sprite-campingvogna på slep, du verden som vi fikk oppleve Norge i ”slow motion” da vi kreket oss sakte oppover de bratte bakkene på Vestlandet… Men, du har også hatt tunge stunder, først da jeg i 1974 fikk kniv i hjerte på sløyden på barneskolen på Flisa. Det gikk jo bra til slutt da, men jeg husker at du og pappa flyttet inn på Elverum sykehus i en uke mens jeg lå på overvåkingen og svevde mellom liv og død. Legene trodde jeg kom til å bli hjerneskadd, …. Vel… noen av kompisene mine påstår fortsatt at jeg har blitt det… Så i 1991 gikk Tage bort under tragiske omstendigheter. Dette vet jeg gikk svært hardt inn på deg, og det tok mange år før du ville snakke om saken. Det å miste en sønn kan nok de færreste forestille seg, og jeg vet du sleit mye i tiden etterpå. Så i 2005 gikk pappa bort og du ble enke. Men Hanne og jeg hadde i mellomtiden klart å skaffe deg barnebarn, og du gledet deg mye over Loke og Tord og deres fremgang. Det med gleden av barnebarna viste du oss mange ganger. Noe vi setter stor pris på. Samtidig var du aktiv i Seniorforbundet på Haslemoen, du var med i Hagelaget på Flisa og i Frivillighetssentralen. Du var hele tiden aktiv og frampå. Så i september 2015 brøt du lårhalsen. Etter hvert skjønte vi at det ville bli et fysisk forfall hos deg, og etter noen måneder på rehab på Åsnes sykehjem, skjønte jeg at du ikke ville komme tilbake til ditt ”gamle jeg”. Du bodde fortsatt hjemme på Sundmoen, du hadde hjemmesykepleien hos deg flere ganger om dagen, men jeg merket at motivasjonen din sakte ebbet ut. Jeg besøkte deg så ofte jeg kunne og jeg hadde et stort ønske om å få deg fast inn på Åsnes sykehjem, dette ville være en sikkerhet for deg, og ikke minst for meg som bor på andre siden av landet. 1. juli i fjor fikk du endelig plass på sykehjemmet. Jeg vet du etter hvert syntes at dette egentlig var OK, selv om du de første månedene var noe misfornøyd. Vi hadde noen fine sammenkomster på sykehjemmet ved førjulsfesten og bursdagen din 9. februar i år. Da det ble oppdaget at du hadde brystkreft på senvinteren i år, gikk forfallet raskt nedover. Jeg vil huske deg som en god mor, flink til å lage mat, alltid aktiv, sta, målbevisst, stilte alltid opp og glad i barnebarna. Mamma, jeg vil savne deg, og du vil alltid være med meg resten av livet! Erik 08.06.2018

Takk for vennskap, og mange fine samtaler.

Vi har gått forbi hverandre ute og snakket litt. Å, du har gått forbi leiligheten min. Mens jeg har vært hjemme. Hvil i fred og mine tanker går til dine nære venner og familie!

Hvil i fred kjære Randi. Varme tanker til dine nærmeste ❤️