Solveig Trangsrud

Kjære knøttet! Jeg hadde tenkt at du skulle rekke å få møte oldemoren din, og ikke minst at hun skulle rekke å møte deg. Sånn ble det imidlertid ikke. Det gikk bare ganske nøyaktig en måned fra jeg fortalte bestemor at hun skulle bli oldemor til hun takket for seg. Jeg har en følelse av at hun har ventet litt på meg, og nå kunne hun slippe taket; slekt skal følge slekters gang. Da hun til slutt forlot oss var hun også fornøyd, og det hadde hun i grunnen vært en god stund. Både fornøyd og takknemlig. Og i dag mens sola stod lavt på himmelen og sendte sine novemberstråler over Åsnes kirkegård så tenkte jeg at det er noen ord som utmerker seg når jeg tenker på bestemor. Egenskaper som jeg gjerne vil minnes, påminnes og som jeg tror vi er mange som kan lære av. Egenskaper som jeg håper jeg klarer å ta med meg og videreføre til deg. For bestemor var fornøyd og takknemlig for det hun hadde og det hun hadde fått. Og det bidrar jo til langt mer glede enn å tenke på alt en ikke får eller fikk eller føler en burde jage etter. Av alle ord som beskriver henne så tror jeg raushet er det som utkrystalliserer seg mest. Bestemor var tolerant og tålmodig nesten uansett hvilke krumspring barn og barnebarn fant på, hun meglet, hun beroliget og hun utstrålte en klippetro på at alt ordner seg til slutt. Det var plass til de fleste og hun hadde en utrolig oversikt over familiens medlemmer helt til det siste. Hun sa at hun pleide å tenke på oss alle sammen før hun la seg, og hun trivdes best om ikke altfor mange av oss var ute på lange reiser samtidig. Bestemor var den som lærte meg at det å være eldst innebar å være prøveklut, og at det medførte både fordeler og ulemper. Leve med det måtte vi uansett. Bestemor lagde verdens beste eplesyltetøy (jeg har igjen litt før jeg er der), strikket de beste ullsokkene (jeg har igjen litt der og) og da fikk det heller være at overnattingsbesøk på Flisa alltid innebar en skje B tonin sammen med frokosten. De siste årene, da synet sviktet, var det hyggelig å få gjenfortalt familiehistoriene vi hadde hørt flere ganger opp igjennom barndommen. Om hvor hennes side av familien kommer fra og hvorfor jeg bærer Vestfoldbunad, om hvordan det var å flytte til Flisa som ung jente og om hvorfor det ikke er jernbane til Trysil i dag. Så, knøttet, hun som ville vært din oldemor har gitt meg mange gode stunder, minner og ikke minst livsvisdom. Og til sommeren når sola skinner på Åsnes kirkegård så kan vi plante blomster der sammen mens jeg forteller om henne. Lise

Takk for Tid, Solveig Jeg vil alltid minnes deg som et menneske som hadde en horisont lengre ut en det en ser. Og at det som var der var noe en kunne se og lære av. Mvh Rolf Eilerås