Kjære kjære Berit
At du ikke lenger er bare et telefonnummer unna, er helt ufattelig! Du og jeg - vennninner fra de tidligste barneår; vi kunne vel knapt snakke da vi begynte å leke sammen. Vi har fulgt hverandre hele livet - du, den sterke og tøffe jenta , som klatret i trær og fikk skrubbsår og skitne klær og jeg, mer forsiktig og slett ikke tøff, med kjole som ikke var skitten og fint kunne brukes neste dag også.. Småjentene vokste til, og ungdomstiden - så mye moro vi hadde!
Livet har gitt oss begge barn og barnebarn.
Hele livet har vi vært der for hverandre, venninner i tykt og tynt, minnenes brønn er en utømmelig kilde å øse av.
Da du ble syk - det var nesten så jeg ikke kunne fatte det. I denne tiden har vi hatt tett kontakt, og vi var så sikre på at du snart skulle bli frisk, noe annet var helt utenkelig. Men livet er ikke rettferdig. En av de siste gangene jeg besøkte deg, sa du at "det var itte slik je hadde tenkt at det skulle bli." Og så snakket vi om at tiden din snart var til ende. Du snakket om Michael og barnebarna dine. - disse tre som stod ditt hjerte aller nærmest og som du var så uendelig stolt av. Vi snakket om "alt" mens vi holdt hverandre i hendene og tårene rant.
Så om morgenen den 10.august sovnet du stille inn - du fikk fred!
Jeg savner deg sårt, kjære Bert! Vårt vennskap står som en bauta i livet mitt, og minnene har jeg i hjertet mitt - alltid!
Glad i deg!
Elisabeth
Berit og jeg møttes på Sogn vgs 4.mars 2003 på fotterapeut utdanningen. Det ble starten på mange hyggelige stunder og opplevelser.
Ved siden av utdanningen jobbet du mye og den stå på viljen skal en lete lenge etter. Du sparte deg ikke. Husker noen ganger at du kom på skolen og hadde ikke hvert i seng. Alltid like blid og hjelpsom. Det var godt å diskutere oppgaver med deg for du hadde god kunnskap. Vi sa at det var noe spesielt med hedmarkinger. Vi jobbet godt i lag. Berit kunne begynne en setning og så fullførte jeg.
Etter skolen ble det mye jobbing, men vi tok oss tid til å gjøre hyggelige ting. Husker våre fagkongresser til Bergen, Stavanger og Kristiansand med mye latter og glede. Vi hadde alltid en dag eller to ekstra for å kunne se litt av stedet og sjekke ut noen gode spisesteder. Da tilbudet om fagtur til Kina kom sa du; DIT SKAL VI, og det ble det. Det ble en fantastisk tur med bl a besøk på muren, faglig utbytte og sosialt.
Vi var på ferietur til Tallinn og Kreta to ganger. Det var hyggelige turer og vi fartet rundt. Jeg sjekket i forkant hva som ble anbefalte å se og så plukket vi ut. Vi besøkte steder som jeg tror det ikke er så mange turister som reiser. Planen var å reise tilbake påsken 2015, men slik ble det ikke.
Takk for mange gode minner.
Anita
Kjæreste Berit!
I mange år har du ringt hjem, nesten hver eneste dag. Den dagen kommer aldri, at jeg glemmer deg. Om det er natt eller dag er du like nær.
Mamma.
Nå har himmelen fått enda en ny engel!
Jeg kan ikke fatte at du er borte.
Det var så mye vi skulle gjort sammen, som vi ikke fikk gjort. Du hadde så mye å glede deg over. Du fikk oppleve å bli farmor, og det gav livet ditt en helt ny mening. Du hadde eget firma med en trygg jobb å gå til, og mer enn nok å gjøre. Egen leilighet, som var et trygt og godt sted å komme hjem til, etter en lang dag på jobb.
Ja, du jobbet mye du Berit. Gjorde alt, for at dine nærmeste skulle ha det bra.
Så ble det ikke slik! Verden kan være hard og brutal! Det utenkelige skjer - og vi får aldri mer tid sammen. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor det skulle ramme deg. Heller aldri til å forstå meningen med det hele. Jeg vet at pappa kom å hentet deg. Og at dere ser ned på oss her nede, som sitter å gråter over det som har skjedd. Nå har du ingen smerter mer Berit, du og pappa kan få være sammen! Det er fint å tenke på. Hvil i fred søstera mi! Takk for alt du har vært for meg! Jeg glemmer deg aldri!